Her er det små marginer mellom å være i toppform eller å slite i motbakker og grue seg til neste oppgave. Det er bra med anerkjennelse, men man må vekk fra seg for å komme i form til å gjøre det igjen. Jeg kan aldri ta akkurat det vellykkede bildet en gang til.

For utstillingen til FN's 40-års feiring for menneskerettighetserklæringen fikk jeg arbeide fritt med å sette sammen mitt billedmateriale til en annen regi. Da oppdaget jeg en annen helhet i det jeg holder på med. I motsetning til pressebildet som etter at det har stått på trykk i avisen er borte neste dag, fikk bildene møte hverandre og oppdaget hvorledes de kledde å bli satt i en referanse. Slik ble jeg utfordret til å se meg selv i forhold til bildene mine både fra utsiden og innsiden. Jeg kunne bruke "fantasi" på mine egne bilder. Ved å sette bilder sammen som egentlig ikke var ment til det, fikk jeg for første gang oppleve å se hovedtrekk i mine bilder. Jeg så sammenhengen og fikk møte en annen totalopplevelse av hva jeg har gjort.

Jeg lykkes når jeg kommer nær mennesker. Både en reportasje fra sult og tørke i Afrika til å formidle eldres situasjon på et norsk sykehus krever respekt og innlevelse. Bildene forlanger forståelse for at mennesket og situasjonene eier seg selv.

Å distansere seg er første skritt til ikke å få til noe. Jeg har til gode å se sterke personlige bilder fra de myteomspundne "følelseskalde" pressefotografene. Veien fram til mitt bilde består ofte i å betrakte mer med øynene enn med kamera. Enten jeg lager en fotoreportasje med Einar Gerhardsen eller dekker sultkatastrofen i Etiopia gjelder det å iaktta tålmodig, og for all del ikke å begynne med å ta en masse bilder.

Fantasi er flere grep. Jeg opplever nok en kollisjon mellom fantasibegrepet og hverdagen til oss pressefotografer. Jeg forbinder fantasi med den måten man legger seg selv inn i bildet på. Tar jeg bilder fra en flyktningleir i Pakistan er ikke fantasi det begrepet jeg først tenker på. Å skulle være full av oppfinnsomhet her ville jeg nærmest karakterisere som fantasiløst. Fantasi er for meg å forestille meg. Det er derfor et paradoks å skulle forestille seg noe man er midt oppe i. Det er meg selv og mitt forhold til oppgaven som avgjør hva slags kategori fantasi det er snakk om. Grensen går på i hvor stor grad jeg involverer mitt ego i bildene. Forskjellen er å la motivet eller meg selv styre utfallet.

Men noen opptakssituasjoner innebærer mer tradisjonell fantasitenkning. På vei til enkelte oppdrag syker jeg meg opp med å tenke igjennom det jeg vet om oppgaven for å kunne hente ut øyeblikk som skal gi informasjon til mottakerens følelsesliv og iakttagelsesevne. Ideene kan komme inn i hodet mens jeg sjekker utstyret, setter i film, pusser linsen, eller jeg kan kokkerere på fantasikjøkkenet ved å pludre med uvesentligheter. Jeg kikker ut av vinduet, der utenfor ligger det alltid en spire til en mulighet. Fantasi har mange grep.