Mitt utgangspunkt er at det ikke finnes kjedelige modeller eller motiver. Men det finnes fotografer uten fantasi. Fotografi har ikke utviklet seg nevneverdig på 155 år. Malerne har hatt samme verktøy hele tiden og utvikler stadig nye formspråk. Selv om fotografen er gitt sine optiske bildemaskiner kalt kamera, har ikke bildene utviklet seg nevneverdig. Man glemmer ydmykheten og mangler et ståsted i utstyrsjaget. Derfor må fotografene må interessere seg for mer enn fotografi.

Mennesker søker sikkerhet og det behagelige. Man får ikke resultater uten å åpne fantasisenteret. Selv om det kan medføre en stor mental risikofaktor kan det være en behagelig form for smerte. En lengsel. Å lengte er mitt ord! Jeg fantaserer i den melankolske, gode stemningen og opplever gåsehudfølelsen på noe som er uendelig. En lengsel er noe fint og sårt. Jeg har for eksempel alltid falt for de langsomme satsene i musikk. Melankoli tiltaler meg. Det leder over i nøkkelordene: lengsel og konsentrasjon. Det vakreste jeg ser er et menneske i full konsentrasjon.

Fantasi er lengsel, lengsel etter å komme videre. Man kan ofte få en følelse av at alt er gjort. Til tross for utstillinger og bøker tenker jeg at jeg ikke har begynt enda. Når kundene mine vil ha "Krogvold-bilder", ønsker jeg å gjøre noe annet. Jeg føler meg enda ubrukt og ønsker å utfordres på andre felter. Jeg har kun noen vage bilder av hva det kan være. Jeg ønsker å røre mer ved mennesker. Slik poesi gjør det i diktene til Rolf Jakobsen. Da stopper jeg opp. Bilder må enten formidle en sak, eller røre ved folk. Picasso sa: "Hva er vitsen med å gjøre det du kan, hvis du kan det så har det absolutt ingen interesse." Det er ingen grunn til ikke å strekke seg langt. På døren ut av mørkerommet mitt har jeg skrevet følgende formaning til meg selv: "Ville Edward Weston gitt seg så lett?" I følge en professor på Colombia University blir det hvert år tatt 60 milliarder bilder på kloden. Vi blir utsatt for 15.000 bildeinntrykk hver dag, så det skal noe til å tro at man kan nå fram selv hvis man har noe fantasifullt, genuint å by på.

Mange ønsker å utvikle fantasien sin. Jeg har til nå hatt 2000 elever på mine kurs. Her stikker jeg hull på fantasi-senteret i hjernen til deltakerne, heller jod på og støvsuger. Altså det motsatte av hva vi er vant med fra skolen. Kursene har fire satser: Overkjørsel - Dyp depresjon - Smerte med gryende håp og - en Gedigen opptur. Jeg har opplevet at personlige grenser er blitt sprengt. Prosessen på kurset er representativt for fantasiprosessen selv. Vi lever og lærer som eskimoene: Når vi er så slitne at vi ikke kan gå hjem er vi halvveis. Det verste som kan skje etter kursene er at elevene går hjem og lager "Krogvold - bilder".

Tilbake til FOTOGRAFENE