|
Tom Martinsen:
"IKKE NO' MAS" Det er et enormt privilegium å være pressefotograf å få se verden slik den mest ser ut, å komme bort fra luksuslandet vårt der vi klager over detaljene. Men etter å ha reist i alle verdens ender avreagerer jeg med å reise til Verdens Ende. Landskapene på Tjøme og skjærgården rundt er gode plasser å være alene på. Der har jeg mine meditasjonssteder. Her kan jeg bearbeide det jeg har opplevd, komme vekk og forsøke å finne ned til det helt enkle og stille. Det er en tøff affære å omstille seg, for jeg blir hele tiden innhentet av hva jeg har sett. Dette påvirker det jeg lager. Virkeligheten er alltid utslagsgivende for mine bilder, enten det er hektisk pressejobb eller en rolig stund på Tjøme. Jeg har både stillheten og kavet i meg hele tiden. Tidspresset utløser kreativitet. Det kan være som å gå inn i en arena mot en svær sinna okse. Jeg skal gjøre det perfekte eller gå på trynet. Hvis jeg ikke tar oppgaven på alvor, så er det livsfarlig, både fysisk og mentalt. Pressefoto er et sterkt kunstnerisk uttrykk når fotografen viser noe av seg selv i bildene. Det krever ærlighet og åpenhet samtidig med at fotografen viser sitt eget temperament. Jeg må hele tiden forholde meg til hamskiftet - fra full fres for Dagbladet og ut i verden - med deadlines. Eller jeg kan bare sitte og glane og vente på det. Det "Evige Øyeblikk", noe mesteren Cartier Bresson kaller "The Desessive Moment". Når bildet faller sammen trykker man på knappen - i neste sekund er det ikke noe bilde lenger. Det er hele tiden snakk om å forenkle. Begrensingen er å kutte ut uvesentligheter, å komme inn til en kjerne. Ytre omstendigheter er viktige som drivkrefter. Begrensende rammer gjør noe med motivene. Jeg beundrer særlig japansk estetikk, kalligrafi og poesi, de såkalte haikudikt, rendyrkede, enkle og eksplosive som for eksempel dette: "Gammel dam / frosk hopper / lyden av vann." Det er dit jeg vil med natur og landskapsbildene mine. Tegning er utgangspunktet for min bildeoppfatning. Da oversetter jeg til hånden det jeg har i hodet, men tanken formidler på samme måte kraft til pekefingeren på utløserknappen. Verktøyet eller situasjonen er ikke av avgjørende betydning. Plutselig så lyser lampen. Når en bølge av innsyn kommer en sjelden gang er det magisk. Det har noe med årvåkenhet å gjøre. Fantasien dukker opp når jeg er fristilt, ofte når jeg sitter på en hyggelig bar eller tar en lang biltur. Gode spørsmål bringer meg videre. Jeg er svært lite interessert i svarene. En indianerhøvding sa engang: If you dont know where you're going, any road will take you there. Livet mitt kan vel best beskrives med ordet rastløshet. Jeg har ikke valgt den. Jeg vet den er der og handler etter den. Det er i de situasjonene jeg finner frem til sjela mi. Jeg fyller opp uro-kontoen i det daglige. Jeg er alltid på jakt og skulle gjerne holdt den farta for alltid. Rastløsheten er en kreativitetens og fantasiens motor, bare man ikke maser.
|