Knut Anders Løken

Stompa – kostskolebøkenes Don Quijote!

Mange husker nok Stompa – fra bok-, hørespill-, film- og TV-seriene – som en skolegutt full av fantasi og initiativ. Men seriens forviklinger og den karakteristiske humoren er egentlig et resultat av frykt. I sine mest typiske øyeblikk har Stompa bare ett eneste prosjekt – å unngå lektor Tørrdals straff. Den handlingsdrivende frykten er en fast ingrediens i den kostskolesjangeren som Stompa-bøkene har sitt utspring i, men er helt ubegrunnet i Stompas skolehverdag. Stompa står i en spesiell rolle blant de andre elevene fordi han går utenfor virkeligheten og opptrer som en paranoid etterlevning fra en litterær tradisjon. Mens Don Quijote kjemper mot vindmøller, gjør Stompa de merkeligste krumspring for å unngå et spanskrør som ikke lenger eksisterer på Langåsen pensjonatskole.

På slutten av 1940-tallet fant den engelske skolelæreren Anthony Buckeridge sin egen private form med elevene. Som belønning etter arbeidsøktene fortalte han små episoder fra sin egen skolegang på kostskole. Elevene satte stor pris på historiene – spesielt de som handlet om en av Buckeridges skolekamerater, en litt uvøren og uheldig fyr som het Jennings. Historiene fikk etter hvert en fastere form, og Jennings-figuren fikk hovedrollen også i historier der han selv ikke hadde deltatt. Buckeridge sendte historiene inn til BBC og fikk antatt kostskolehørespillet om Jennings og kameratene hans på Linbury Court Preparatory School [i]. De engelske kostskolene er svært dyre, men Buckeridge, som mistet sin far under første verdenskrig, ble sendt på kostskole i et sosialt hjelpeprogram. Det kan vel i den anledning kommenteres at han dermed tilhørte et miljø som i utgangspunktet hadde et sideblikk, og kanskje en kritisk holdning til dette overklassefenomenet. Men selv om miljøet var eksklusivt, var kostskolene likevel en velkjent del av den engelske hverdagen. Hørespillserien kom på lufta i 1948 og ble straks populær. Da radiosuksessen var etablert, sydde Buckeridge episodene sammen til bøker. Fra 1950 kom nye Jennings-bøker nesten årlig fram til midten av 70-tallet. Supplert med to bøker på 90-tallet, endte serien til slutt på 24 bøker.

Den norske suksessen

Til tross for at vi ikke har noen egentlig kostskoletradisjon i Norge, klarte NRK-dramatikeren Nils-Reinhardt Christensen å tilpasse Jennings-historiene til norske forhold. I 1958 kom det første hørespillet, og ganske umiddelbart kom bokserien. Jennings-bøkene ble en suksess i England med sine 1,6 millioner solgte eksemplarer, hva skal man da si om salget på det lille norske bokmarkedet hvor Stompa-bøkene etter hvert solgte 1,75 millioner![ii] I Sverige, hvor navnene ikke ble forsvensket, har de fleste hørt om Tjorven, Pippi og Emil, mens knapt noen har hørt om Jennings. I Norge ble Stompa gjennom hørespill, bøker og filmer allemannseie og en felles litterær referanse for flere generasjoner.

            Stompa-bøkene handler om Stein-Oscar Magel Paus Andersen, og det er initialene hans som gir kallenavnet Stompa[iii]. Han er en gutt på 14–15 år som må gå på Langåsen pensjonatskole fordi faren jobber som vitenskapsmann i New York. I 22 bøker[iv] opptrer han sammen med de andre guttene på rom 304, gutter som kommer fra hele landet og har fått navn etter sitt hjemsted. Sammen med bestekameraten Bodø havner han stadig i trøbbel og får mye kjeft av den lettere koleriske lektor Tørrdal.

            Det er umulig å gi noe entydig svar på bøkenes enorme suksess i Norge. Noen faktorer kan være utenomboklige forhold som NRKs monopolsituasjon og lørdagsbarnetimen som et nasjonalt samlingspunkt for familien på 1950- og 60-tallet, samt Gisle Straumes velkjente tolkning av Tørrdal-figuren på film og TV. Likevel er det påfallende at Stompa-bøkene totalt sett har solgt mer i et lite land uten kostskoler enn i sitt egentlige hjemland. Det må derfor antas at Nils-Reinhardt Christensen gjorde noen heldige grep da han adapterte bøkene til norske forhold.

Fornorskning eller mer effektivt drama?

På Stompa-bøkenes tittelark står det ikke oversatt, men fritt etter Buckeridge. Denne adaptasjonsformen gir forventninger om noe avstand mellom originalene og de norske versjonene. Derfor er det lett å tenke seg at Nils-Reinhardt Christensen har mesteparten av æren for Stompa-bøkenes spesielle suksess her til lands. Dette er både rett og galt. I grunntrekk følger de norske bøkene nøyaktig det samme handlingsmønsteret som i den engelske utgaven. Stikkord for forandringer er: fornorskning av navn, miljø og referanser, samt dramaturgisk klargjøring.

            Men er ikke disse endringene egentlig to sider av samme sak? For eksempel snakkes det ikke dialekter i de engelske bøkene, og nettopp dialektgrepet bidrar nok sterkt til at Stompa tilsynelatende er genuint norsk. Påfallende mange blir overrasket når de hører at bøkene er oversatt. Men dialektgrepet er ikke nødvendigvis bare humor. Bruk av dialekter er også et effektivt dramagrep for å klargjøre personene i et radiohørespill, og dermed et fornorskningsgrep som er underordnet behovet for dramaturgisk klargjøring.

            Dialektgrepet gir også et bidrag til karaktertegningen. Med sin dialekt og tilhørende lynne er det større forskjell mellom de norske Bergen, Nøtterø og Sørlandet enn det er mellom Temple, Venables og Atkinson – som stort sett opptrer som parallellfigurer. Spesielt tjuagutten Bergen og den blide, flegmatiske Sørlandet vokser som personligheter ved å ivareta mytene om det folkeslaget og den kulturen de tilhører.

            Kontrasten mellom de to lærerne Brandt og Tørrdal er markert i de engelske bøkene ved at den engelske Brandt, Mr Carter, har gått på Oxford mens Tørrdal, alias Mr Wilkins, bare har gått på Cambridge. Denne forskjellen blir tidvis kommentert som et sofistikert humorinnslag i de engelske bøkene, men er vel uoversettelig til norsk forhold? Derimot har Nils-Reinhardt Christensen utviklet sitt eget komediestoff ved sterkere å klargjøre en dum/klok kontrast mellom de to lærerne. Den engelske utgaven av lektor Tørrdal gjør faktisk en heltegjerning – når han fanger en tyv med en rugbytackling. Denne heltegjerningen er i norsk oversettelse overtatt av den tidligere eleven, nå general Stub Froberg. For klargjøringens skyld har altså Nils-Reinhardt Christensen fratatt Tørrdal hans eneste heltegjerning.

            Dialektgrepet er også startstedet for en rekke referanser fra norsk kultur. Sørlandet kan et dikt av Vilhelm Krag, mens Bergen lager et dikt om buekorps. Fornorskningen gjelder naturligvis også de fleste kulturreferanser, og Stompa er i så måte et interessant dokument over den norske kanon. Forfatteren som stadig siteres i Jennings-bøkene, er naturligvis Shakespeare, som i de norske bøkene erstattes med Ibsen eller Bjørnson. Når Jennings er teatersjef i bok 8, setter han opp Henrik V, mens Nils-Reinhardt Christensen nesten ikke behøver å gjøre noen forandringer selv om han lar Stompa sette opp Sigurd Jorsalfar av Bjørnson. Større problemer har Christensen hatt med å finne en norsk erstatning for søvngjengerscenen i Macbeth, i dette tilfellet er Shakespeare med også i den norske utgaven. Den store engelske nasjonalskalden Alfred Tennyson blir for øvrig erstattet med sine norske samtidige Bjørnson og Ibsen – eller Wilhelm Krag.

            Kulturreferansene bidrar til å tilfredsstille flere lesere, gi bøkene et slags intellektuelt preg, og klinger i så måte sammen med mange «voksne» referanser til skole og undervisning. Det er for eksempel neppe spesielt forståelig for barn når Stompa beskylder Bergen for å bruke «hypotetiske konjunktiv» (bok 12, side 72).

            Det er en påfallende forskjell mellom de norske og engelske bøkene at Stompa er ca. fire år eldre enn tiåringen Jennings. Dette kan kanskje sies å være et tvunget oversettergrep fordi den yngste eleven, Tvedestrand, bare er sju år i de engelske bøkene, og i et land uten kostskoletradisjon blir det kanskje brutalt å tenke seg sjuåringer med lektor Tørrdal som nærmeste farsfigur? Men endringer som er gjort på grunn av aldersforskjellene, virker ikke systematisk gjennomført, og det kan like gjerne være den effektive dramaturgen som kutter. Noen av de lengste samtalene som er bygd på rene språklige misforståelser, er fjernet i de norske bøkene, og disse «barnedialogene» utgjør sammen med cricketkamper og latintimer, som også er fjernet, den viktigste årsaken til at Stompa-bøkene er opptil 30 prosent kortere enn Jennings-bøkene. Dessuten har den effektive dramaturgen redusert noen få eksempler på tidsbrudd i den engelske utgaven til korte referater.

            I Norge har vi ikke kostskoler – hva kan det bety for opplevelsen? Selv om Norge har hatt en og annen privatskole for diplomatbarn, blir vel Langåsen pensjonatskole, alle fornorskningsgrep til tross, oppfattet som et fantasiprodukt, og appellerer til en drøm om kameratskapet i en evig sommerleir eller hva man nå måtte ha som privat referanse. Kostskolen som engelsk klassesymbol er altså erstattet av et utopia med et drag av eksotisme, et evig leiropphold med rom for kameratskap, fantasi og humor. Jeg vil likevel prøve å begrunne at den rent litterære forventningen i Norge spiller på en internasjonalt etablert forestilling om kostskoler.

Kostskolesjangeren

I boka The Nesbit tradition hevder litteraturforskeren Marcus Crouch at Jennings-bøkene «skviser den siste rest av humor ut av kostskolene»[v]. I så fall gjør Buckeridge det grundig. De 24 bøkene presenterer småsketsjer og konflikter med utgangspunkt i alle tenkelige personer, fag, type rom, sport og aktiviteter som i videste forstand kan tenkes å tilhøre et skolemiljø. Flere scener er også lagt utenfor skolens område med ingredienser fra for eksempel krim- og speiderlitteraturen. Likevel mener Crouch at variasjonsmulighetene var brukt opp allerede før Jennings kom på markedet, og at den sosiale utviklingen hadde gjort kostskolen uinteressant rent tematisk. Lest mellom linjene er det i hans bilde bare humoren som holder liv i Jennings-bøkene. Allerede nå melder det seg et overgripende spørsmål om det samme kunne vært skrevet om Cervantes og ridderfortellingene? Med Don Quijote gjennomgår også Cervantes hele registeret av en egentlig utskrevet sjanger, men gir stoffet nytt litterært liv med et gjennomgående parodisk humorgrep. Vi skal derfor undersøke om ikke Stompa-bøkene også utfordrer sine forgjengere når de skviser sjangeren for «den siste rest av humor».

            Det kan for øvrig diskuteres om sjangeren er en egentlig litterær sjanger eller mer en motivsjanger. Kostskolen er brukt som ramme i mange bøker, men et felles miljø gir ikke nødvendigvis det samme tematiske fokus. Forfatteren Thomas Hudge har fått æren for å grunnlegge sjangeren med Tom Brown’s School-days (1857), og mange forfattere, blant andre Rudyard Kipling med Stalky & Co (1899), lot seg senere inspirere til å skrive nye bøker med til dels utvidet tematikk. I et grenseland finner vi også bøker som William Goldings Lord of the Flies (1954), som skildrer et annet miljø, men er tydelig inspirert av kostskolelitteraturen. For ikke å problematisere dette for langt, skal jeg gjøre en vesentlig avgrensning og ta Stompa-bøkenes utgiversignal som seriebok på alvor, det vil si som underholdningslitteratur innen denne sjangeren. Dermed retter sjangerforventningene seg mot en mer klisjéaktig fremstilling av kostskolemiljøet som mange av Stompas lesere hadde møtt for eksempel i de to danske bestsellerseriene Puk-bøkene og Flemming-bøkene. I det mangfoldet som sjangeren tegner gjennom Tom Brown’s School-days, Kiplings Stalky & Co og mange andre, skal jeg peke på noen trekk som har skapt en fast litterær forestilling om kostskolelivet.

            Selv om det kan være store forskjeller fra engelske til norske forhold når det gjelder forestillinger om skole og pedagogikk, velger jeg å se på Jennings- og Stompa-bøkene under ett, og jeg presiserer at det i første rekke er sjangeren, den litterære forestillingen om kostskoler, jeg skal se nærmere på. Tross sine adaptasjonsgrep spiller den norske utgaven altså på en sjangerforventning som er konsolidert i andre seriebøker for barn og ungdom.

Fra Tom Brown til Flemming

En engelskmann som gikk på kostskole samtidig med den fiktive Jennings, fortalte meg nylig at da han skulle sendes til kostskole, fikk han Tom Brown’s School-days av sin tante – og ble alvorlig redd. Dermed bekreftet han min egen konklusjon om sjangeren, at noe av det viktigste som skiller kostskolebøkene fra andre gutte- og jentebøker, er et negativt handlingsmønster, det vil si at trangen etter å unngå straff og smerte er vel så viktig for handlingen som prosjekter med positive ønskemål, som utslag av ungdommelig kreativitet og eventyrlyst. Frykten for autoriteter og jevnaldrende mobbere gir kostskoleoppholdet en klaustrofobisk grunnstemning, og spenningen knytter seg gjerne til flukten fra straff og mobbing. Som kostskolesjangerens grunnlegger etablerer Tom Brown’s School-days et fryktmønster som senere blir en klisje i mange kostskolebøker.

            I boka Written for Children (1974) opererer John Townsend med begrepet «den klassiske kostskolebok» som beskriver en lukket og selvhjulpen verden hvor elevene er «fullverdige borgere»[vi] og må stå til ansvar for sine handlinger på en annen måte enn i hjemmet hvor foreldrene møter samfunnet. Første hovedregel for dette samfunnet er tydelig kommentert i alle de kostskolebøker jeg selv har kommet over: Du skal aldri sladre. Det betyr i praksis at ingen velmente lærere blir trukket inn i en konflikt. Uten konfliktløsere må alle intriger spille seg ut innenfor det jevnaldrende miljøet, og en æreskodeks begrenser muligheten for mekling eller oppklaring av misforståelser. Hvert år kommer det nye elever, og på veien mot det nye hierarkiet foregår det en nådeløs kamp om autoritetsrollene. Mindreverdighetskomplekser gir seg til kjenne som tyranni eller perversjoner. Helten kan til nød være rampete, men aldri tyrann, og kan få en rolle som buffer mellom tyrann og mobbeoffer. Det er nærmest en klisjé at helten selv blir mobbeoffer, inntil han består en prøve. Lærerne er gjerne også tegnet svart/hvitt som forståelsesfulle eller tyranniske. Skoleresultater er uansett nærmest uinteressante. Maktspillet elevene i mellom, samt sportsprestasjoner, er det eneste som teller. Frykt for lærere og eldre medelever skaper handling, sammen med de mange misforståelsene som nødvendigvis må oppstå når all oppklaring likestilles med sladring.

            Vi kan få klargjort noen av sjangerforventningene til Stompa-bøkene ved å se på den mest populære gutteboken som konsoliderte kostskoleforestillingene for unge norske lesere, Flemming på pensjonatskole av den danske forfatteren Gunnar Jørgensen. Boken kom på norsk i 1928, men holdt seg populær helt fram til 1960. Flemmings første møte med pensjonatskolen er omtrent identisk med det Stompa opplever. Skikkelsene Bodø og den brautende Bergen kan vi skimte i mobbeofferet Frode og romtyrannen Simon. Men Flemmings skole, Dale pensjonatskole, er atskillig mer brutal enn Langåsen pensjonatskole. Mobbeofrene blir banket til blods av de andre elevene, bakbundet og stengt inne i skur og kott. Straffen for å se ut av vinduet i timen er en omgang med spanskrør inne på rektors kontor. Hvis en elev bare får karakteren «nogen» på juletentamen i matte, må han regne med to dager kortere juleferie og blir ikke sendt hjem før lille julaften. Grovere handlinger som for eksempel juks, betyr tre dagers opphold og isolat i skolens arrest. Og du skal naturligvis ikke sladre! Derfor kan det hende at ugjerninger ikke blir oppklart, og rektor må avsi en kollektiv dom. Da går gymlæreren inn som bøddel og banker opp alle skolens elever med en tautamp. På Dale pensjonatskole er det både tverre og hyggelige lærere, men det hender likevel aldri at elevene får lærerens hjelp til problemløsning.

            I henhold til sjangerforventningene er det derfor min påstand at Stompa-bøkene introduseres som en kostskolebok, dette gjelder de første kapitlene i bok 1, men at det så skjer et avgjørende brudd med sjangeren. I bokas fiktive verden er faktisk den tradisjonelle kostskolen død og begravet, men det sentrale konfliktforhold opprettholdes fordi en av bokas personer ikke har oppfattet kostskolens endelikt, og det er Stompa selv. Don Quijote har forlest seg på ridderromaner og skaper sin egen forestillingsverden. Stompa må tydeligvis ha forlest seg på kostskolebøker og er tilsvarende paranoid. Han er nok handlekraftig i utgangspunktet, men planene blir alltid forkludret og endrer retning fordi hans dypeste, inderligste og avgjørende prosjekt egentlig er å unngå å få kjeft av lektor Tørrdal. For å underbygge denne påstanden skal jeg først se nærmere på det spesielle punktet i teksten hvor Stompa allerede i bok 1 blir skjermet for innsikt og må forholde seg til kostskolen som en myte i 21 og en halv bok.

21 og en halv bok i paranoia?

I Puk på pensjonatskole[vii], Flemming på pensjonatskole og i første Stompa-bok, Stompa & Co, kommer hovedpersonen til en landlig pensjonatskole. Den første kvelden blir et sjokk. De går til skolen med et åpent sinn, men oppdager alle at de har en rival. Puk får en ørefik av Hanne, Flemming blir truet med bank av Simon, mens Stompa blir lovet juling av Bergen. I likhet med Flemming får også Stompa tildelt en medsammensvoren, og sveklingen Bodø har langt på vei mobbeofferet Frodes rolle. Første kveld blir Stompa og Bodø utførlig informert om lærertyranniet på skolen. Bergen kan fortelle ham at «hvis dokker bare så mye som trekker pusten når dokker skal bøye et uregelmessig verb, får dokker en lusing så det singler om ørene på dokker» (bok 1, s. 26). Men samtidig sørger fortellerstemmen for at ikke leseren svever i den samme villfarelsen som Stompa: «De [elevene] likte lærerne ... [...] Bare ved å late som om skolen lignet en slaveleir, kunne de ha håp om å gjøre inntrykk på de nye elevene» (bok 1, s. 26).

            Stompa-bøkene følger dermed klisjemønsteret i de første kapitlene, inntil et brudd inntreffer. Første kveld på rom 304 blir avgjørende. Stompa og Bodøs romkamerater overgår hverandre i å skildre skolen som et tyranni, og bekrefter dermed de verste antakelsene om kostskolesystemet. Romkameratene ikke bare lykkes, tilfeldigheter sørger også for at myten opprettholdes. Stompa og Bodø blir vettskremte, og rømmer, men blir brakt tilbake til skolen av lektor Brandt som med sitt superpedagogiske talent løser problemet uten å tre inn i konflikten. I konflikten mellom Bergen og Stompa presiserer han to ganger hvor viktig det er å ikke sladre, men lar ellers konflikten løse seg selv. Dermed får for eksempel Stompa aldri vite at Bergens trussel om juling ikke var alvorlig ment. Stompa konfronterer også Brandt med påstandene om at det vanker juling på lærerværelset, men læreren bare smiler det bort. Tørrdals typiske trussel blir dermed aldri konkretisert: «Hvis det blir noe mer bråk [...] så skal jeg-jeg-jeg ... . Det bør altså ikke bli noe mer bråk!» (bok 6, s. 26).

            Stompa er jo også en positiv aktør, han vil noe, ønsker å komme på fotballaget, sette opp et teaterstykke, arrangere ekspedisjoner, starte klubber eller lage veldedighetsaksjoner. Men det som særtegner Stompa-bøkene, og utgjør den mest typiske humoren, er hvordan slike handlinger hindres gjennom en paranoid frykt for å bli straffet. Forsøkene på å skjule små forseelser blir til slutt paniske, og det blir derfor de kreative dekkoperasjonene som til slutt overtar for de planlagte handlingene. Det er i dette bildet jeg mener at frykten driver handlingen som på sitt mest karakteristiske er preget av de mange misforståelsene mellom Stompa og lektor Tørrdal.

Hverdag i krigsmaling

Det er sjelden stor ytre dramatikk i Stompa. I de to første bøkene er det både en dramatisk brannøvelse og jakt på en innbruddstyv, men etter hvert som serien finner sin form, er det påfallende hvor hverdagslige de enkeltstående hendelsene egentlig er. Forfatteren George Orwell var blant dem som hadde lest seg trett på de stadige gjentakelsene i kostskolebøker. Blant flere ankepunkter mot sjangeren hevdet han at kostskolemiljøet gav altfor trange rammer for stor ytre handling.[viii] Men Stompa-bøkene omgår akkurat denne kritikken. Takket være en etablert sjangerforventning om et iboende fryktmønster, blir hverdagslige hendelser hevet til forestillinger om stor ytre handling. Vi skal gå til en spesiell biografisk opplysning for å se hvordan denne forestillingen om frykt skapes i form av en gjennomgående allegori.

            Når fikk Jennings-bøkenes forfatter selv føle frykten på kroppen? Under krigen arbeidet Anthony Buckeridge i et brannkorps i London som levde i stor fare mens de prøvde å slukke etter tyske bombefly. Vi kan følge de konkrete skrekkbildene fra bombingen av London inn i Stompa-bøkene. Når Stompa får høre at lektor Tørrdal leter etter ham, spør han gjerne: Hvordan så han ut? Og skolekameratene overgår hverandre i å skrekkmale lektor Tørrdal. I de engelske bøkene blir han framstilt som et tysk jagerfly som sirkler over London med Jennings i kikkertsiktet. I de norske bøkene, som er mer preget av 1960-tallet, er Tørrdal en udetonert atombombe som løper tikkende rundt i gangene eller en vannstoffbombe (bok 7) som eksploderer utenfor lærerværelset. Han kan også fremstilles som en atlas-rakett, alt avhengig av hvilket militærteknologisk klima som preger verden. Bombingen av London er den gjennomgående allegorien i de første bøkene på engelsk, mens de norske bøkene bruker mer generelle referanser til bombing og krig. Når for eksempel Stompa drar et kjerrehjul inn i skolens korridorer, bidrar fortellerstemmen til å heve dramatikken: «Den stille søndagsfreden ble brutt av en underlig lyd fulgt av noe som kunne minne om et mindre jordskjelv» (min uth.) Likeledes er det fortellerstemmen som forsterker Tørrdals reaksjon: «Lektor Tørrdal for ut av lenestolen som skutt ut av en jager-cockpit.» En annen variant ser vi i bok 12 når Tørrdal får høre at Stompa går i søvne: «Tørrdal for opp fra stolen som en rakett fra utskytningsrampen.» Stompa bekrefter også med egne ord at dette er hans personlige forståelse av livet på pensjonatskolen: «Han kommer til å gå gjennom taket som en H-bombe ... [...], klaget Stompa og var nær ved å falle sammen bare ved tanken» (bok 9, side 121).

            Krigsmetaforikken demonstrerer for alvor sin styrke når Stompa skal arrangere loppemarked. I utgangspunktet er vel ikke akkurat et loppemarked spennende lesning i en guttebok. Men når Stompa henger opp en plakat som blir oppdaget av en lokal syklubb, beveger noen fremmede damer med handlekurver seg inn på skolens område. Dette kan neppe betegnes som stor ytre handling. Men handlingen blir forstørret i det vanlige fryktbildet. Damenes inntreden på skolen blir omtalt som «rekognosering» og «frontalangrep». Tørrdal stormer inn på lærerværelset og roper «invasjon», vifter med armene og «semaforerer SOS». Den ellers så modige Bergen blir også skrekkslagen ved synet av de fremmede damene og varsler «fiendtlig flåte nærmer seg gymnastikksalen med fjorten knops fart». Når redselen brer seg, og noen av guttene barrikaderer seg bak låste dører, har hverdagen blitt krig.

            Det avgjørende konfliktforholdet kan ikke beskrives som en kamp mellom den tøylesløse Stompa og et strengt skolesystem, men bare som en forestilling i Stompas hode om at voksne ønsker å straffe alle gutteaktige påfunn, også når de bare er positive og velmente. Stompas fantasi møter en truende vegg av helt ubegrunnet frykt. Don Quijote bærer i seg ridderidealer og forvandler verden i sin egen forestilling. Tilsvarende bærer Stompa frykten fra kostskoletradisjonen. Kostskolens gentlemansregel: du skal ikke sladre – blir misforstått som en regel mot aldri å informere lærerne om noe som helst.

            Kan så ingen bringe de to motstanderne til fornuft? De andre elevene gjør ingen forsøk på å bringe Stompa ut av sin vrangforestilling. De lever høyt på Stompas mange vanskeligheter og følger klassekameratens turer inn og ut av lektor Tørrdals værelse med skrekkblandet fryd mens de spekulerer vilt på hvilke straffereaksjoner som blir tatt i bruk.

            Lektor Brandt har i sitt engelske jeg gått på Oxford, han nøyer seg med å trekke på smilebåndet når hans kollega fra Cambridge hisser seg opp for ingenting. Brandt kan i dette spillet virke som et velberegnende maktmenneske som beskytter plassen som rektors nestkommanderende. Hva så med Bodø, mangler ikke han også innsikt? Kanskje, kanskje ikke, men Bodø har sittet alene som gutt sammen med «ho bæssmor» og lært seg alle hennes finurlige ordtak.[ix] Derfor er han innerst inne, og høyst ubevisst, livredd for at Stompa skal falle ut av sin paranoia. Sancho Panza ble dratt bort fra et kjedelig bondeliv, fikk mye juling, men ble tross alt satt i bevegelse og gitt liv. Sancho Panza prøvde derfor aldri å fri ridderen av den bedrøvelige skikkelse fra sitt prosjekt. For Bodø vil det også bety døden om Stompa skulle få en realistisk forståelse av sine omgivelser. Alle Bodøs opplevelser er avhengige av Stompas initiativ og bevegelse. Bodø kan nok være redd, og går flere ganger til det skritt å frasi seg jobben som Stompas våpendrager, men i løpet av få sider er han tilbake ved Stompas side fordi alternativet bare er stillesittende dagdrømming.

            I den uatskillelige duoen Stompa og Bodø ser vi astenikeren og pyknikeren som det klassiske komikerpar, helt etter oppskrift fra Don Quijote. Stompa er astenikeren, han som ser mot stjernene og går for de umulige løsningene. Bodø er pynikeren, han som søker mot jorden, holder igjen – men som lar seg trekke med fordi det tross alt ofte er Bodøs dagdrømmer som gir Stompa ideer til virkelig handling.

            Men miljøet på og rundt Langåsen pensjonatskole er langt fra så truende og klaustrofobisk som for eksempel i Tom Brown’s School-days, eller på Puk og Flemmings pensjonatskoler. Det er vel heller Rudyard Kipling som med sine fortellinger om Stalky tilhører den mer eventyraktige linjen i kostskolesjangeren. Her er det mindre frykt, og hovedpersonen tar imot spanskrøret nærmest med et smil. Kort fortalt handler Stalky & Co om tre iderike gutter som setter all sin kreativitet inn på å gjøre den slemme lærer King et pek.[x] I Stompa-bøkene det en tydelig referanse til Stalky gjennom den tidligere eleven, nå general, Stub Froberg. Stub Froberg er vel nærmest en parodi på Stalky-figurens levende modell, general Dunsterville, som senere i livet skrev bøker og reiste på foredragsturneer om sin lykkelige skoletid.

            I kostskoletradisjonen mener jeg at sjangerens to hovedverker kommer til uttrykk gjennom motstanderne Stompa og lektor Tørrdal. De mange handlinger og misforståelser forårsaket av helt ubegrunnet frykt kan tyde på at Stompa har forlest seg på Tom Brown’s School-days[xi], mens Tørrdal med all sin mistenksomhet på tilsvarende måte må ha forlest seg på fortellingene om Stalky som stadig gjør sitt for å narre lærerne. Stompa på sin side gjør aldri noen pek, for å bruke hans egne ord, han har bare «svinaktig uflaks». Først i den aller siste Stompa-boken, Stompa og Stine, er den gjensidige vrangforestillingen hos Stompa og lektor Tørrdal opphevet. Her blir for eksempel lektor Tørrdal åpenlyst narret, uten å bli sint! Interesserte Stompa-fans får lese boken og avgjøre selv, men vil sannsynligvis bli dypt skuffet. Seriens siste bok understreker vel heller konklusjonen i denne artikkelen: Når Stompa lever uten frykt, er han heller ikke morsom.

Litteratur

Crouch, Marcus: The Nesbit tradition: the children’s novel in England 1945–1970. London 1972.

Townsend, John Rowe: Written for children. Boston 1974.


Noter

[i]                Preparatory school er for elever mellom 7 og 12 år og fører fram til eksamen på ordinary level, mens elevene så går over til Public school med eksamen på advanced level i 18-årsalderen.

[ii]                Salgstallene både i England og Norge er bokført pr. 1995.

[iii]              50-tallets store guttehelt, speedwaymester Henry «Stompa» Andersen, har utvilsomt inspirert oversetteren.

[iv]                Jennings-bøkene har i alt 24 titler, mens Stompa-bøkene stoppet på nr. 22, Stompa og Stine (Jennings at large). Denne boken er også en naturlig sistebok i serien. Her er karakterene – og dermed også de mest typiske konfliktforhold – oppløst. Stompa og lektor Tørrdal er bestevenner på en nærmest symbolsk seiltur inn i fremtiden, sterkt opptatt av miljøvern, kos med dyr, kjærlighet og andre guttebokfremmede ingredienser.

[v]              «... squeezed the last drop of fun out of the prep-school situation ...», Crouch 1972, s. 161.

[vi]                Townsend 1974, s. 111.

[vii]             Av Lisbeth Werner, på norsk 1955.

[viii]            I 1940 skrev Orwell en artikkel i kulturtidsskriftet «Horizon» som startet en krass debatt om kostskolefortellinger. Han angrep også sjangeren for en livsfjern holdning uten hentydninger til politikk eller sex, og nettopp denne uskyldstilstanden setter sitt sterke preg på Stompa-bøkene som jo i original er skrevet om gutter som er fire år yngre.

[ix]              I de engelske bøkene stammer ordtakene fra Darbyshires distre tøffelhelt av en far.

[x]              Ordet «stalky» kan da også oversettes med lur, snedig.

[xi]              På norsk: Tom Browns skoledager, fra 1888.

Tilbake